Den Lille Prinsen

En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet.

*
Eventyr og fortellinger blir man aldri for gammel til å lese. Den Lille Prinsen av Saint-Exupérys er en fortelling om det som virkelig betyr noe i livet…

*

«Den lille prinsen vandret gjennom ørkenen, og han møtte ikke andre enn en blomst …

– God dag, sa prinsen.
– God dag, sa blomsten.
– Hvor er menneskene henne? spurte den lille prinsen høflig.
Blomsten hadde sett en karavane dra forbi en dag:
– Menneskene? Det fins bare en seks-sju stykker av dem, tror jeg. Jeg så dem en gang for flere år siden. Men en vet aldri hvor de er. Vinden fører dem med seg. De har ikke røtter, det er svært ubehagelig for dem.
– Farvel, sa den lille prinsen.
– Farvel, sa blomsten.

Så klatret den lille prinsen opp på et høyt fjell. De eneste fjell han hadde kjent fra før, var de tre vulkanene, og de rakk til knes på ham. Den utslokte vulkanen brukte han til skammel.
– God dag, sa han ut i luften.
– God dag, god dag, god dag …, svarte ekkoet.
– Hvem er du? spurte den lille prinsen.
– Hvem er du … hvem er du … hvem er du? svarte ekkoet.
– La oss være venner, jeg er så ensom, sa han.
– Jeg er så ensom … så ensom … så ensom … svarte ekkoet.
For en besynderlig planet, tenkte den lille prinsen. Den er helt tørr, helt spiss og helt salt. Menneskene eier ikke fantasi. De gjentar bare det som blir sagt … Hjemme hadde jeg en blomst. Den begynte alltid å snakke først.

Men da den lille prinsen hadde vandret langt og lenge gjennom sand og fjell og snø, fikk han endelig øye på en vei. Og alle veier fører til menneskene.
– God dag, sa han.
Han var kommet til en hage med blomstrende roser.



– God dag, sa rosene.
Den lille prinsen stirret på dem. De lignet hans blomst på en prikk alle sammen.
– Hvem er dere? spurte han forbløffet. – Vi er rosene, svarte de.
– Å, sa den lille prinsen.
Og han følte seg svært ulykkelig. Blomsten hans hadde sagt at den var den eneste i sitt slag i hele verden. Og her stod fem tusen av nøyaktig samme sort i en eneste hage!


Men så traff den lille prinsen reven, som fortalte ham hemmeligheten om å gjøre noen tam. Da knytter vi bånd, da blir vi spesielle for hverandre. Reven fortsatte:
– Mitt liv er så ensformig. Jeg går på jakt etter hønsene, og menneskene går på jakt etter meg. Alle høns ligner hverandre, og alle mennesker ligner hverandre. Og derfor kjeder jeg meg litt. Men hvis du ville gjøre meg tam, kunne jeg få litt solskinn i mitt liv  – Å vær så snill … gjør meg tam!
– Jeg skulle så gjerne ha gjort det, sa den lille prinsen, men jeg har så dårlig tid. Jeg skal finne meg venner, og det er så mange ting jeg skal bli kjent med.
– Man blir bare kjent med det som man gjør tamt, sa reven. – Menneskene har ikke tid til å bli kjent med noen ting lenger. De kjøper alt ferdig i butikkene. Men det fins ikke butikker som selger venner. Menneskene har ikke venner mer. Gjør meg tam hvis du har lyst på en venn!
– Men hvordan skal jeg gjøre det?
Reven forklarte at å gjøre tam krever tålmodighet, det krever tid og et rituale.
– Hva er et ritual? spurte den lille prinsen.
– Det er også noe som dessverre har gått i glemmeboken, sa reven. – Det er det som gjør én dag annerledes enn alle andre dager, én time forskjellig fra alle andre timer. Jegerne mine går på dans hver torsdag. Derfor er torsdagen slik en deilig dag! Men hvis jegerne danset når som helst, så ville alle dagene ligne hverandre, og jeg hadde ikke hatt noen fridag i det hele tatt.

Og så gjorde den lille prinsen reven tam. Og da avreisens dag nærmet seg, sa reven:
– Å! Jeg kommer til å gråte sånn!
– Det er din egen skyld, sa den lille prinsen. – Jeg vil ikke være ondskapsfull, men det var du som sa jeg skulle gjøre deg tam …
– Ja visst, sa reven.
– Men nå kommer du til å gråte, sa den lille prinsen.
– Ja visst, sa reven.
– Jo, det har jeg, sa reven. – Takket være fargen på kornet.
Det gule kornet i åkeren ville for alltid minne ham om den lille prinsen og det gyllne håret hans. Reven la til:
– Gå bort og se litt på rosene igjen. Da vil du forstå at din rose er den eneste i verden. Så kan du komme tilbake og si farvel til meg.

Den lille prinsen gikk bort og så på rosene:
– Dere ligner ikke på min rose – dere fins ikke ennå, sa han til dem. Ingen har gjort dere tamme, og dere har ikke gjort noen tamme. Dere er akkurat sånn som reven var. Den var bare en rev som lignet hundre tusen andre rever. Men jeg har gjort den til min venn, og nå er den den eneste rev i verden.

Og rosene ble rent flaue.
– Dere er vakre, men dere er tomme, fortsatte den lille prinsen. – Man kan ikke gå i døden for dere. En eller annen som tilfeldigvis kommer forbi, vil kanskje si at dere er akkurat som min rose. Men den betyr mer helt alene enn alle dere tilsammen. Det er den som er min rose.
Så gikk han tilbake til reven.
– Farvel, sa han.
– Farvel, sa reven.

Og reven forklarte hemmeligheten sin for den lille prinsen:
– En kan bare se riktig med hjertet. Det vesentlige er usynlig for øyet. Det er den tiden du har brukt på rosen din, som gjør den så viktig for deg. Den sannheten har menneskene glemt.  Men du må ikke glemme den. Du har bestandig ansvar for det du har gjort tamt. Du har ansvar for rosen din …
– Jeg har ansvar for rosen min …, gjentok den lille prinsen for at han skulle huske det bedre.»

 

Advertisements

One thought on “Den Lille Prinsen

  1. Ditt fine utvalg fikk meg plutselig til å forstå at Den Lille Prinsen er bror Pippi aldri visste at hun hadde og de er naturligvis fetter og kusine av The Pooh Bear, Ole Brum.

    Ha en velsignet annen søndag i advent!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s