Hjem

Foto: Anna Foss©  

 

 

ETT ER NØDVENDIG

Ett er nødvendig – her i denne vår vanskelige verden av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket og pusse sotet av lampen.

Slik at mennesker på veiene kan skimte lys i dine bebodde øyne.

– Hans Børli –

 

En måte å flytte inn og bli kjent med et nytt land er å ta dypdykk i kulturen. Alt fra lyrikk, kunst og musikk. Selvsagt er pinnekjøtt og diverse andre mattradisjoner en del av kulturarven på lik linje med byggverk, langrenn, påskeappelsiner, Kvikk Lunsj og bunader. Dette er eksempler på den ytre drakten som vi iklær vår identitet med. Det kan fort bli høy temperatur når en utomforstående skal uttale seg om Hva er norsk kultur?  Derfor hopper jeg pent over det hele og retter blikket på det som befinner seg på innsiden av den ytre drakten.

Jeg husker godt når jeg hørte et stev for aller første gang. Det var inne i en trang fjord omkranset av høye fjell. Et navneløst sted. Umulig å spore på Google map så ukjent er det. Jeg skjønte ikke et eneste ord. Men når ulyder og urlyder forenes treffer det absolutt alle strenger i en Skåning.

Uansett om man ser på de store historiske linjene eller oppsøker en rorbu i et gammelt fiskevær i Lofoten møtes man av kontrastene mellom det enkle dagligliv og det overdådige. Ser vi stort på det, er dette ikke noe unikt for Norge. Hvordan vi enn vrir og vender på det er dette noe som går igjen bortom tid og landegrenser, hverdagsmennesket. Hverdagsmennesket med eksistensielle spørsmål som ensomhet, sykdom, krig, fangenskap, angst, tro, tvil og død på den ene siden, og glede, håp, kjærlighet, fred og frihet på den andre siden.

Etter tyve år i Norge finner jeg stadig nye uunnværlige kulturskatter. Hans Børli er en av disse verdifulle skattene. Han er en av våre viktigste og mest populære lyrikere etter den annen verdenskrig. Nettopp de eksistensielle spørsmålene preget hans forfatterskap. Han kom fra fattige kår og levde hele sitt liv i Eidskog, den sørligste kommunen i Hedmark fylke. Fattigdom, slit og det å være aller nederst på samfunnsstigen preget ham hele livet.¹ Det sies at han allerede som barn blev glad i bøker og utmerket seg på skolen. Morfar Ole Gundersen Børli, hadde stor betydning for Hans. Morfar Ole var kjent i distriktet som en av de siste bærerne av den muntlige sagn- og eventyrtradisjonen. Hans fikk ikke tatt noen videreutdanning på grunn av krigen. Han blev tatt til fange av tyskerne og når han blev sluppet fri vikarierte han som skolelærer i Eidskog. Han var også grenselos for flyktninger til mitt hjemland Sverige.²

Forfatteren sammen med sin støttepilar gjennom et langt liv, kona Mangnhild.¹

 

Sommeren 1946, giftet Hans Børli seg med sin Mangnhild Lien. Begge var fingernemme. Hans på skrivemaskinen og Mangnhild på symaskinen. Paret flyttet ned i bygda til Tobøl og Hans ble tømmerhogger. Skogen var hans arbeidsplass og var utgangspunkt for diktningen. Den kjente han bedre enn noen. Trolsk natur, drømmer, blodslit, sorg og glede. Hos Hans Børli ble det nære og det fjerne til «et eneste stjernehvitt Nå.» ¹

 

BØNN FOR DRØMMEN

Jeg frykter den kalde, altfor kloke tanken.

Den som borer så presist, roper så høgt på sannhet.

Jeg ber for Drømmen: det gåteblå sløret som skjuler sannhetens arrete ansikt.

Ja, jeg ber for Drømmen!

La meg lenge få tro at suset i skogen er noe mer enn et fysisk fenomen:

Grenenes friksjon mot stømmende luft.

– Hans Børli –

 

——

¹ Hans Børli Selskapet  ² Norsk biografisk leksikon

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s