Bak masken

Foto: AFP/GETTY

 

Masken er på. Kården peker noenlunde i riktig retning. Rullatoren er trimmet. Dommeren sier; «En Garde! Allez!»

På et alderdomshjem, på andre siden av kloden, nærmere bestemt Melbourne i Australia, har en gjeng 80-90 åringer begynt å svinge klingen. Det hører med til historien at dette alderdomshjemmet ikke er hvilket som helst hjem. Men, et gamlehjem for fredelige, katolske nonner og munker! Og, de har fått blod på tann og fekter regelmessig.

I mine ungdomsdager drev jeg aktivt med fekting. Mine fektemestere var av den gamle skolen, dvs etikken og estetikken stod høyt. Den klassiske parolen var; det viktigste er ikke å vinne, men hvordan du vinner og taper. Med andre ord, målet helger IKKE midlene.

For noen år siden kom jeg over artikkelen fra The Telegraph >>   som dreier seg om de pensjonerte fekterne. Jeg falt ikke kun for den sjarmerende historien og de morsomme bildene, men følgende uttalelse gjorde inntrykk; «Man skjønner fort hvem som er en jukser og en opportunist innen fekting.» Og, det som virkelig gav hakeslepp er hvor kjapt de ferske fekterne fått med seg at det er store elementer av både filosofi og strategi innen fektesporten. Det er ikke tilsynelatende bare å vifte litt hit og dit med en metallpinne for å  få opp pulsen.

 

Foto: AFP/GETTY

 

Alle som har holdt på med en eller anden form for idrett, særlig kampsport skjønner hva dette dreier seg om. Det er en slags «etisk prøve». En lakmustest.

– Er det kobling mellom verdier, holdninger, og handlinger?

Innen fektesporten har man siden gammelt av drevet med «selv-erkjennelse».  For eksempel når motstanderen får inn et støt på deg, erkjenner du, og sier høyt «Touché», og motstanderen får poeng. Man erkjenner når man er truffet av motstanderen uansett om det er dommere eller vitner tilstede. «Fair play» og «Gentleman’s agreement», er en viktig del av kodeksen.

Fjorten år var jeg, og skulle delta på en større konkurranse. Nervene var utenpå kroppen. Hadde inderlig lyst å vinne og gjøre min fektemester stolt. Uerfaren og ivrig tråkket jeg rett i salaten med begge føttene.

Jeg møtte en dreven, knakende god motstander, som hadde noe litt mer fleksibel syn vedr fekteetikken.

Først, en kort forklaring av fektevåpenet floretten med det utallige regelverket. Forenklet sagt får man kun poeng hvis man setter inn et støt i torso (kun bryst, mave og rygg) dvs ikke armer, ikke ben og ikke hode.

Min motstander behersket kunsten å spille ut sine motstandere med en elegant og lynrask treffsikkerhet. Hun var råflink med forskjellige avledningsmanøvrer særlig de som hadde elementer av «ikke-fair-play». Hverken dommere eller publikum fikk det med seg. Hun satte bland annet inn et hardt støt på høyre håndledd, dvs den hånden jeg holdt floretten. Eller, plasserte støtet i lysken.  Men ingen av disse handlingene gir poeng. Smerten er ubeskrivelig, og man mister konsentrasjonen. Og, det var selve poenget, å få psykologisk overtak.

Noen synes sikkert dette er; «Bra taktikk», «Poenget er å vinne» eller «Man må tåle litt smerte». Men det hører ikke hjemme innen fektesporten.

Jeg husker at jeg syntes det var veldig urettferdig. Ikke nok med det hun blev hyllet som et fremragende fektetalent. Jeg bestemte meg for å gi igjen med samme mynt uten å bli oppdaget av dommere eller publikum. Men, det var to som fikk med seg det hele. Motstanderen selvsagt, og min fektemester.

Jeg vant ikke den kampen, hvis du lurer på det.

Men, adopterte den nyervervede taktikken. Under konkurransens gang brukte jeg den flittig ved flere anledninger. Taktikken virket og åpnet veien helt frem til finalen. Du kan gjette hvem jeg møtte i finalen? Ja, tiden var inne for å ta hevn.

I pausen før finalen, i enerom, tok min fektemester affære. Jeg hoppet opp og ned av begeistring og forventet en gledens respons tilbake. Men, det var noe kjølig ved ansiktsuttrykket. Med stoisk ro sa han:

– Jeg har sett. Og jeg ser hva du gjør.

Så blev det helt stille. Lenge. Tårene presset på. Men, veien til «selv-erkjennelse» var lang. Istedenfor kom det en lang forsvarstale fra min side:

– Det var ikke jeg som begynte. Er det så farlig egentlig? Alle gjør det. Hvorfor skal jeg være prektig, når ingen andre er det? Jeg er så nærme å vinne. Ingen blir egentlig skadet…

Når jeg endelig fikk sagt det jeg skulle. Blev det stille. Lenge. Igjen presset tårene på. Så sier fektemesteren med enda tydeligere stoisk tilstedeværelse:

– Du vet hva som er rett og riktig.  Hva velger du?

Deretter strøk han meg over kinnet og gikk.

Der satt jeg på benken. Helt aleine. Hadde så vidt blitt fjorten år med hormoner og emosjoner i alle himmelretninger.

Tid for finale!

Jeg så etter fektemesteren, og blev informert av arrangørene at han hadde forlatt stedet og var på vei hjem. Følelsen av å bli forlatt og totalt overgitt, vokste for hvert åndedrett. Det hjalp ikke å få klapp på skulderen og positive lovord fra kjente og ukjente. Jeg var ensom.

For å gjøre en lang historie kort. Glem Karate Kid og andre Hollywood filmer der man velger å gjøre det riktige og seirer med æren og flagget til topps. Jeg rakk ikke gjøre så mye. Tapte så det suste etter meg. Fikk ikke inn et eneste støt. Null poeng.

Og, hvilket valg jeg tok. Det velger jeg å være usagt. Fordi poenget med dette innlegget er ikke å score høyt eller lavt på fromhetsindeksen, eller skryte på meg det ene eller det andre. Akkurat som de fleste av oss gjør vi ting riktig, og andre ganger går det helt vest.

 

Privat foto av Anna Foss©

 

For noen år siden traff jeg min kjære fektemester. Vi rakk å møtes en aller siste gang før han gikk bort.

På en benk i en park tok jeg opp den spesifikke hendelsen. Jeg har fektet for ham i mange år etter den episoden. Han har aldri spurt meg hvilket valg jeg tok den gangen.

Igjen, strøk han meg over kinnet med skrukkete hånd full av leddgikt. Hvis han hadde fått et fektevåpen hadde han ikke vært kapabel til å holde i det, så gammel og skjelven var han. Allikevel treffer han hjertet med en presisjon verdig en fektemester av den gamle skolen.

Jeg husker ikke ordrett hva han sa, men essensen er følgende:

– Det er ikke viktig for meg å vite hva du valgte den gangen. Du vet selv. Valgte du feil, kan du alltid rette opp i det. Det er ikke alltid det går, men man må gjøre sitt beste.

– Det er viktig å sitte ofte helt aleine på benken og «selv-erkjenne».

– Mot dreier seg om å tørre hjelpe hverandre. Tørre å si ifra. Og tørre ta imot hjelp. Og det vanskeligste, tørre å stå for det som er riktig, uansett om de rundt deg mener noe annet.

– Det er den største illusjonen, å tro at man er ensom. Du og jeg – vi alle, er som vanndråper, som sammen danner havet. Menneskehavet. Og sammen skaper vi ringvirkninger, bølger, stillhet… 

I sommer besøkte jeg gravplassen for første gang. Ved gravsteinen er det en rar sitteplass. En-manns-benk. Ja, kun plass til en, ikke to. Jeg vil tro tanken er å sitte helt aleine på benken og «selv-erkjenne».

Han var hverken særlig kjent eller berømt. Kortvoksen og tynn av utseende. Men allikevel, en stor mann. Stort intellekt, og stort hjerte. Han var en merkelig kombinasjon av stoiker og ateist. Han trodde ikke på «sjelen», og absolutt ingen kunne rokke ved den overbevisningen.

– Men, allikevel velger jeg å tro at bak masken skaper hans vakre sjel ringvirkninger.

 

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s