Reiseskildringer

Edvard Munch, Aften på Karl Johan, 1892.

 

Tilbake til hverdagsrutinene. Den velsignede slurken av fersk kaffe tidlig på morgenkvisten, på vei til jobb. Ja, den er uunnværlig. Motorveiene preges igjen av saktegående trafikk. Foreldre i full fart til barnehagen med de minste. De litt større, sover litt lenger fordi skolene ikke begynt enda. Men det er ikke lenge til før vekkerklokkene må skrus på.

Vi forteller hverandre om sommeropplevelsene. Vi utveksler reiseskildringer. En slags nasjonalromantisk og impresjonistisk tilnærming fra vårt eget lille hjørne av verden.

«Nu skal det ikke lenger males interiører og folk som leser og kvinner som strikker, det skal være levende mennesker som puster og føler og lider og elsker.» ¹

Ja, det er selveste Edvard Munchs inntog i norsk kunst. Han trenger neppe å introduseres.

Han tar oss med på helt andre typer av oppdagelsesreiser. Angst, sykdom, død, lengsel, sorg, alderdom, og sjalusi, for å nevne noen. Men, det var en kamp for ham.  «En kamp med en uforstående samtid.» ²

Bildene som males rett forann oss i dag, er også en kamp. Og utfordrende for de fleste av oss å forholde seg til og ta inn. Sommerens utallige reiseskildringer fra helt vanlige mennesker som deg og meg, fra steder som, Syria, Gaza, Ukraina, Somalia og Irak. Listen er betraktelig mye lenger. Og,

Hvilke skal nevnes? Hvilke skal utelates? Hvilke skal fortrenges?


Men, det er en stemme der ute. En av mange stemmer. En lys stemme fra en søster i Irak. Hun kunne vært din eller min, søster, tante, kusine, datter, nabo eller en god venninne. Det er stemmen til en Katolsk nonne. En Dominikanersøster som sender brev til sine medsøstre her i Oslo.

De måtte flykte fra terroristgruppen IS (tidl ISIL) midt under en gudstjeneste. Og er nå på en reise som ikke er verdig for noen menneske å oppleve. Dominikanersøster på Katarinahjemmet her i Oslo, Sr. Anne Bente legger ut korrespondansen fortløpende på sin blogg:  >> mer fra søstrene i Irak.

 

Noen få utvalgte fakta:
Ramser opp noen få utvalgte fakta, som kanskje kan bidra til å utvide bilde av Irak. Vil presisere at det ikke er ment som en nyhetsoppdatering. Legg ekstra merke til PST rapporten vedr de mange unge, fremmedkrigerene fra Norge. Og helt avslutningsvis et lite glimt av håp…

 

– UN News Centre. (08. aug. 2014). Systematisk etnisk rensing. «We are deeply alarmed by the situation in northern Iraq, and in particular the situation of vulnerable minority groups including the Yezidi, Christian and Turkomen communities.»

FN anslår at det er ca 200.000 tusen mennesker  som er tvunget på flykt de siste dagene. Tallene er ikke verifisert. Men man estimerer at det i tillegg er ca 50.000 som er helt fastlåste på Sinjar fjellet.>>

 

– Irak Røde Halvmåne. (08. aug. 2014). Flydrop av mat. Eneste muligheten å få inn nødhjelp pga sikkerhetssituasjonen. >>

 

– Global Research. Centre for Research on Globalization. (30. jul. 2014). «Wiping Out the Christians of Syria and Iraq to Remap the Middle East: Prerequisite to a Clash of Civilizations?» >>

 

– Franske utenriksdepartementet. (28. jul. 2014). Frankrike er det eneste land så langt som tilbyr asyl til Kristne og de forfulgte fra både Irak og Syria. >>

 

– Aftenposten. (04. aug. 2014). Norsk oljeselskap stuper på børsen etter nye ISIL fremrykk i Nord-Irak. >>

 

– PST. Politiets SikkerhetsTjeneste. (18. jun. 2014). ”Konflikten i Syria skiller seg ut ved andelen vestlige fremmedkrigere er svært høy. Det finnes bekreftet informasjon om at omtrent 50 personer fra Norge har reist siden konflikten blusset opp. Målt i andel av befolkningen er dette høyt sammenlignet med andre vestlige land… vurderer det som sannsynlig at det reelle antallet er høyere fordi ikke alle blir fanget opp.” Videre står det, ”ISIL har likevel den største andelen krigere fra Europa i sine rekker.” >>

 

The Moral Imagination – The art and Soul of Building Peace

 

Munchs kamp, å nå ut til samtiden er vi alle mer eller mindre blitt en del av.

Etnisk rensing og de bestialske massakrene som skjer i Irak skjedde helt nylig under Balkankrigen. Men, det finnes mennesker som gått, og går forran, og viser vei. Historien nedenfor er hentet fra boken, The Moral Imagination, The art and Soul of Building Peace, skrevet av en av våre fremste fredsforskere, John Paul Lederach.

«Vedran Smailovic, an internationally renowned cellist who had refused to leave Sarajevo during the war.

“Filled with sorrow, I eventually fell asleep at dawn, and was awakened by new explosions and (the) shouts of my neighbours, who were carrying children and blankest to shelters. I went to the shelter myself and returned home after the shelling was over. I washed my face and hands, shaved, and without thinking, put on my white shirt, black evening suit and white bow tie, took my cello and left home.

Looking at the ruins, I arrived at the place of the massacre. It was adorned with flowers, wreaths and peace messages; there were posters on local shops saying who had been killed. On a nearby table was a solemn book of condolences, which people were signing. I opened my cello case and sat down, not knowing what I would play. Full of sadness and grief, I lifted my bow and spontaneously made music.” (Smailovic, 1998)

When his spontaneous playing was done, Smailovic discovered that people had gathered to listen near the square.

Around coffee, late that evening, close friends told him how meaningful it was and begged him to play again, that they felt better when he played.

“I understood then” he wrote, “that Albinoni’s Adagio is healing music, that music heals, and that this was no longer a purely personal issue.” He decided to return to the Bread Massacre Square and play every day for twenty-two days in a row, one day for each person killed in the massacre. Shelling never ceased during those days, but neither did his music. He became a symbol of civilian resistance against tyranny of hatred and violence.»

 -John Paul Lederach, 2005. Oxford University Press- 

Flere blogginnlegg om mennesker på flykt:
Glansbilde (11.nov. 2014)
Terrorister og sommerfugler (08. jul. 2014)
Verdens barn (10. des. 2014)
Blåveis og EXCEL-Ark (13. mars. 2015)
Er dette alt vi har? (02. mai 2015)

_____

¹ Torill Stokkan, Tante Karen – Kvinnen bak Edvard Munch, 2013. Orfeus.

² Kjetil Bjørnstad, Historien om Edvard Munch, 1993. Gyldendal.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s