Murer og skyttergraver

Illustratør: Stepan Zavrel

 

I 1985 utgav den prisbelønte schweiziske forfatteren Max Bolliger barneboken Die Riesenberge (fritt oversatt, Kjempefjellet). Dette lille eventyret har fulgt meg i snart tredve år. Det går ikke en dag uten at tankene streifer innom denne enkle, lille fortellingen.

Jeg har tatt meg den frihet til å oversette boken fra tysk til norsk, med stor fare for en og anden språklig bommert. Boken er illustrert av den tsjekkiske kunstneren Stepan Zavrel, og alle illustrasjonerne i innlegget er hentet derfra.

Helt kort dreier seg eventyret om to steinmurer.

I begynnelsen av tenårene åpnet boken opp øynene mine for forskjellige typer av ”murer, skyttergraver og fasader”. Det gikk opp for meg at det finnes trygge murer som beskytter, og murer som skaper avstand, splittelse og i ytterste konsekvens krig.

Fortellingen inspirerte til refleksjoner om allslags fysiske murer, skyttergraver og fasader. Noen av piggtråd og betong, andre av dyre merkeklær og rynkefrie smil. Tilsynelatende myke og flytende murer av for eksempel vann, en elv, som deler en hovedstad i to.

Da var det dette med murer som ikke synes, eller kan tas på. Murer vi bygger rundt følelsene for å beskytte oss, eller gjemme bort det som er skamfullt. Alt fra enkelt individer, institusjoner til nasjoner bygger murer og skyttergraver av sterke meninger og sannheter, som det noen ganger er omtrent umulig å trenge gjennom.

Når en kvisete tenåring oppdaget at det finnes «murer innenfor murene», våknet en intens nysgjerrighet. Å forsøke forstå hvordan det «hele» samvirker på det individuelle- relasjonelle- og kulturelleplan er blitt en lidenskapelig hobby. Til tider frustrerende hobby. Avanserte og komplekse matematiske ligninger er en fryd, sammenlignet med å forsøke forstå mennesker og alt vi foretar oss…

 

Illustratør: Stepan Zavrel

 

Kjempefjellet

Et fredelig land der det kun bodde dverger kom det en dag to kjemper. Den ene hadde brunt hår, den andre gult.

Dvergene var redde for kjempenes mørke stemme, grove hender og svære føtter som tråkket ned engene og åsene.

Etterhvert som dvergene blev mer og mer redde, fikk kjempene mer og mer makt.

Latter og sang var kjempene mest redde for, og derfor blev det forbudt å le og synge.

Alle dvergene blev tvunget til å arbeide hardt, finne diamanter, guld og sølv. Slottene som kjempene bodde i blev oversvømmet av all slags edelsteiner.

En dag fikk de to kjempene for seg at den ene prøvde å lure den andre. De begynte å slåss, men ingen vant slåsskampen. Da kom de å tenke på dvergene. De to kjempene prøvde å vinne dvergene over på sin side.

Nå begynte dvergene også å krangle. Noen trodde på kjempen med det brune håret, noen andre dverger på kjempen med det gule håret.

Det blev to leir: de brunes leir og de gules.

Kjempene blev fornøyde når de fikk sett hvordan dvergene blev hverandres fiender. De besluttet å splitte landet i to og bygge en mur midt i mellom dem.

Allikevel blev det ikke fred. Begge kjempene var redde for at den ene skulle angripe den andre. Derfor befalte de dvergene til å samle steiner og bygge svære fjell av stein, kjempefjell.

På den måten vokste det frem to kjempefjell helt opp til himmelen. En dag vært kjempefjellene så høye at hele landet blev lagt i skygge.

Mange dverger blev syke. Trær og blomster visnet bort, og dyrene flydde til fremmede verdensdeler.

DSC_0646~2Illustratør: Stepan Zavrel

De gamle og kloke dvergene blev helt fra seg. De skjønte plutselig at kjempefjellene truet deres liv. De gamle dvergene begynte å varsle de andre. Men, de fleste dvergene hadde blitt så vante med å bære stein, og var veldig opptatte med å bygge det aller høyeste fjellet. De lyttet ikke på de gamle.

Kun dvergbarna stolte på de gamle og håpet på fred. I aller største hemmelighet hakket de hull i fjellmuren på begge sidene. Til slutt raste det hele sammen.

Sammen følte dvergbarna seg store og sterke. Redselen for kjempene forsvant og de begynte å le og synge.

Kjempene blev forskrekket, når de hørte dvergbarna synge og le. Og når de fikk sett den ødelagte fjellmuren løpte de sin vei så fort de bare kunne.

Kjempene hadde tapt.

Dvergene bar vekk stein for stein fra fjellmuren. Skyggene blev mindre og mindre, til slutt fant solstrålene helt frem til de ytterste krokene.

Det er kun to små steinhauger igjen som et minne, som skal minne alle dverger om de gamles visdom og dvergbarnas tro. De to steinhaugene skal også gi dem mot til å forsvare seg, hvis kjempene skulle finne på å komme tilbake.

 

– Die Riesenberge. Tekst: Max Bollinger. Illustratør: Stepan Zavrel. 1985. Bohem Press. Fritt oversatt til norsk: Anna Foss. –

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s