Vende hjem

Foto: Anna Foss©

 

Endelig sommer, og hordevis med forventninger. Vi rir vilt i alle retninger. Noen rir i full galopp på jakt etter ro, og mening.

Den Jungianske psykoterapeuten Clarissa Pinkola Estés sier at ro og ensomhet ikke er samme sak. Ensomhet  betyr ikke mangel på energi eller handling, slik noen tror. Tvert om kan det være en fordel, fordi sjelen kan fylle oss med åndelig føde. I riktig gamle dager var tilsiktet ensomhet både lindrende og forebyggende. En måte å lytte til sitt indre på, forteller Clarissa P. Estés.

– Jeg lurer på hvor mange som tenkt å ta en tur til sjelehjemmet i sommer?

Når jeg fortalte min gode storebror at i sommer skal jeg tilbringe noe tid i ensomhet, og ta hyppige hverdagsturer til sjelehjemmet. Lurte han alvorlig på hvordan jeg egentlig hadde det.

Han syntes det hørtes litt tåkete ut dette med sjelehjemmet. ”Hvordan finner man frem? Finnes det noen GPS koordinater?”

Han blev litt roligere når jeg fortalte at i et av rommene i sjelehjemmet kan man reflektere over spørsmål som:

– Hvor befinner man seg i livet?

– Hva slags arbeid og justeringer trenger man å foreta?

– Synes det indre livet på utsiden?

– Ligger man fortsatt på rett kurs i ånd og sjel?

Da var broren min med meg. ”Aha, eksistensielle refleksjoner!”

”Vel, ja. Og forbi det filosofiske, mer retning teologi. Man må tørre å åpne porten til det indre landskapet.” Sa jeg med en liten flik av nonsjalanse i stemmen.

Da syntes han jeg blev litt i overkant tåkete igjen. ”Teologi er fint, men filosofi holder bra lenge.” Syntes han.

Jeg måtte oppriktig love å besøke ham i sommer, og ikke gå meg helt vill i sjelehjemmet, og alle de indre landskapene.

Da jeg spilte visesangen nedenfor, av Odd Børretzen, for min skånske bror (brukte lang tid på norsk-skånsk oversettelsen) først da begynte vi å nærme oss hverandre.

 

Fortere

…Før. For eksempel under Olympiaden 1952, fikk femtikilometer løpere kriser i skogen underveis, kanskje flere kriser. Da stanset skiløperen og tenkte:

Hvor er det jeg skal?
Hva er hensikten?

Og trærne stod snøtunge rundt skiløperen, og skiløperen står der i skogen og tenker kanskje:

Hvordan har mor det nå?

Så gikk han videre. På Blankvannsbråten tok han pause. Det var matstasjon på Blankvannsbråten. Og der fikk løperne havresuppe. Jeg var ikke der og så det, men jeg har sett bilder av det i filmavisen. Stemmen på filmavisen sa:

”På Blankvannsbråten får løperne havresuppe av de kjekke pikene i Heming idrettsforening. Appetitten er upåklagelig.”

Og der satt skiløperen med et ullteppe over skulderen ved siden av andre skiløpere med ullteppe. Han ved siden av er kanskje finsk men han snakker litt svensk og de sammenligner kanskje tømmerpriser, eller noe, eller skiløperens blikk møter kanskje øynene til en av Heming pikene over krusets dampende kant. Kanskje hadde han aldri sett noe så vakkert i skogen. Kanskje blir han forlovet der på Blanksvannbråten, før han går videre mot nye kriser.

Mens nå, nå kan du for eksempel gjennomsteke en høne, infrarødt på tre minutter. Så fort går det nå.

Men jeg går like seint som jeg alltid har gått. Seinere. Noen ganger sitter jeg helt stille og ser langsomt i veggen…

…Dessuten varer allting så mye lenger enn før. Kasettspillere, ungdomsskoler, bilbatterier, og finerplater, og de fleste andre ting… De varer evig. Så lenge varer de. E v i g v a r e n d e. Det er lenge det. Jeg skulle ønske det var meg.”

 

– Tekst: Fortere, fra Albumet: Noen ganger er det all right. Odd Børretzen & Lars Martin Myhre. –

 

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s